I 2021 ble 28% av alle fødslene i Norge indusert.
Det er viktig at det er en god grunn for å indusere eller sette i gang en fødsel. Noen ganger er det medisinske årsaker hos mor eller barn som gjør det nødvendig at barnet fødes og svangerskapet avsluttes før kroppen selv er helt klar for det. Noen årsaker kan være høyt blodtrykk hos mor eller svangerskapsforgiftning. Det kan også være vannavgang uten at man får rier. For å unngå infeksjon er det da ønskelig å indusere fødselen. Det er legen som tar avgjørelsen om induksjon.
Hvilke tiltak man gjør i Induksjonsprosessen bestemmes blant annet av bishopscore. Dette er en skala fra 0 – 10 hvor 0 indikerer umoden livmorhals ( cervix ) og 10 indikerer moden og tøyelig livmorhals. Bishop som en skala for modenhet av livmorhalsen vil avgjøre hva som er riktig tiltak.
En Induksjonsprosess starter ofte med at jordmor eller lege undersøker livmorhalsen og vurderer modenhet. Ved umodne forhold ( lav bishop ) legger jordmor eller lege inn et ballongkateter i livmorhalsen. Denne ballongen ligger mellom barnets hode og livmorhalsen. Den utgjør et trykk mot indre del av livmorhalsen og det frigjøres stoffer som gjør denne mykere. Ballongen faller ut av seg selv eller fjernes etter 12 – 24 timer. Deretter svelger man en modningstablett hver andre time. Ved mer modne forhold ( høy bishop ) starter man induksjonsprosessen med modningstabletter man kan svelge.
Når livmorhalsen er tilstrekkelig moden og tøyelig, – kan man «ta vannet» eller gjøre amniotomi, som innebærer å ta hull på vannblæren rundt barnet. Stoffer i fostervannet gjør at de fleste fødende da vil få rier og gå i fødsel.